Når kunsten lar oss se forbi det åpenbare
Kunst har alltid hatt en plass i livet mitt – som en kanal til noe mer enn det vi ser og hører på overflaten. For meg handler det om å bli dratt inn i noe som ikke bare er estetisk eller underholdende, men som får meg til å tenke nytt. Kunst – enten det er musikk, malerier, film eller skrift – setter ofte i gang noe inni meg som jeg ikke helt kan forklare, men som alltid inspirerer.
Noe av det jeg liker best, er hvordan enkle scener og ord kan gi en følelse av mening. Kanskje er det fordi det enkle åpner døren til mer komplekse tanker, eller bare får meg til å se ting litt klarere. Ta for eksempel Våre beste år på NRK, en serie som skildrer livet på åttitallet, med alt fra tidsriktige utfordringer til nostalgiske nikk til ikoniske kulturopplevelser fra den tiden. Serien er ofte lett og humoristisk, og får virkelig frem både det morsomme og det mer kaotiske fra tiåret.
Men så, ut av det blå, kommer en scene der Dire Straits sin "Why Worry" spiller i bakgrunnen. Karakterene, som alle befinner seg i hver sin krevende situasjon, begynner å synge med:
“Why worry.
There should be laughter after pain.
There should be sunshine after rain. These things have always been the same.
So why worry now.
Why worry now.”
Det var som om hele scenen fortalte meg noe om livets sykluser, en påminnelse om hvordan smerte og glede, solskinn og regn, alltid følger hverandre. En enkel scene som fikk meg til å reflektere dypere – jeg vet ikke med dere andre, men jeg fikk en følelse av å zoome litt ut fra hverdagen.
Det minnet meg også om den siste scenen fra serien Six Feet Under. Jeg så den for flere år siden, men akkurat den scenen har blitt sittende hos meg. Familiens yngste datter setter seg i bilen for å begynne et nytt kapittel, og mens Sias "Breathe Me" spiller i bakgrunnen, zoomer kameraet sakte ut. Tiden akselererer, og vi ser glimt av livene til de ulike karakterene – deres opp- og nedturer, og til slutt, deres avskjeder.
Denne scenen klarer på en utrolig måte å gi en følelse av både håp og uunngåelighet, som en påminnelse om at tiden går og livet alltid beveger seg fremover. Følelsen av livets syklus, av alt som kommer og går, blir så tydelig når vi ser hvordan karakterene lever sine liv, fra ungdom til alderdom. Det er en påminnelse om både det vakre og det brutale ved livet, pakket inn i en enkel scene, men med en dybde som gjør den uforglemmelig.
Når jeg ser tilbake på denne scenen, innser jeg hvor sjelden det er at kunst formidler noe så omfattende med så få virkemidler. Når det er så enkelt, men samtidig så dypt – da blir det noe verdifullt for meg.