Ferske investorer kan bli utnyttet på kynisk vis

Kvinner står bak kun én prosent av alle investeringer i gründerselskaper. Andelen burde vært høyere. Derfor var jeg positiv da klesutleietjenesten Fjong i fjor satte i gang en folkefinansieringskampanje rettet mot kvinner. De lyktes med å få mer enn 100 kvinner til å registrere seg som investorer, fikk mye oppmerksomhet fra mediene, en hel del nye ambassadører og, viktigst av alt, frisk kapital for å kunne iverksette sine vekstplaner.

Fjongs suksesshistorie har gjort flere gründerselskaper oppmerksomme på mulighetene som ligger i å appellere til kvinner som investorer i en tidlig fase av bedriftsutviklingen. De siste månedene er det blitt flere folkefinansieringskampanjer rettet mot kvinner. Slike kampanjer opplyser og tilrettelegger for at flere kan investere med små beløp, noe som igjen vil kunne bidra til å bygge en kultur rundt kvinnelig gründerskap og investering.

Imidlertid klarer jeg ikke å se bort fra risikoen for at det som — enn så lenge — er en relativ mangel på kompetanse og kunnskap om investeringer i gründerselskaper, vil kunne utnyttes på kynisk vis.

Det er som regel gründerbedrifter i oppstartsfasen, som ikke ennå har fått overtalt profesjonelle investorer, som tyr til folkefinansiering. Ofte er dette høyrisikoprosjekter som henter mindre kapital og som ikke er pålagt et krav om “due diligence”.

Når disse gründerbedriftene henvender seg til vanlige forbrukere som investorer, er ikke alltid målgruppen i stand til å stille de kritiske spørsmålene som er nødvendige for å gjøre en risikovurdering.

På et informasjonsmøte om en slik folkefinansiering er informasjonen fremlagt av gründerbedriften selv, og trolig ikke helt objektiv. Viktige faktorer som lønnsomhet, konkurransebilde, skalerbarhet og bakgrunnen for prissetting av selskapet, kan lett unngås.

Jeg er selv gründer og kjenner meg igjen i at gründere både må “selge” og “forsvare” sitt konsept til potensielle investorer på best mulig måte. Det er helt ok for gründere å fremheve vekstpotensialet og de positive sidene ved eget prosjekt. I møte med profesjonelle investorer gir dette mening — de har kompetansen og erfaringen for å beslutte hvorvidt de skal investere i bedriften eller ikke.

Nordmenn uten investeringserfaring har derimot få forutsetninger til å gjøre en slik objektiv vurdering.

Man kan avfeie disse problemstillingene ved å argumentere for at risikoen uansett vil være relativt lav for hver enkelt småinvestor, da beløpene ofte er små. Jeg mener likevel det er viktig at et bredt engasjement for investering underbygges av god kunnskap og reell innsikt i gründervirksomhet og økosystemet rundt investeringer.

Det finnes selvfølgelig ikke en fasit for hva som definerer en god investering. Nøkkelen ligger likevel i å være klar over de fleste typer risiko og potensial, slik at man kan ta et bevisst valg om å putte sine sparepenger i noe som man tror på og som har gode forutsetninger for å lykkes.

Det ligger mye uløst potensial i passiv privat kapital, som i større grad bør kunne brukes til å utvikle nye bedrifter og næringer i Norge. Hvis vi som samfunn skal legge til rette for at flere skal kunne forstå og aktivt delta i verdiskaping av fremtidens bedrifter, bør vi systematisk skape en arena hvor det er mulig å søke råd og informasjon.

Alle som vil bør få mulighet til å lære om hva investering i gründerbedrifter innebærer, og mange flere kvinner bør bli eksponert for mulighetene dette kan gi.

Originally published at https://www.dn.no on April 12, 2019.